Minner fra Sykehuset i Kaziba

Publisert 06.02.2013 av Hans Olav Hellerud



Til jul i år fikk jeg 30 takplater til sykehuset i Kaziba, fra min yngste søster. Det satte tankene i gang og minner strømmet på:

Kaziba i Belgisk Kongo 1958: Jeg var så vidt fylt 19 år og sto på en taburett med lommelykt for å lyse for min far som foretok keisersnitt på en svært syk pasient. Hun hadde strevet lenge for å få barnet ut og hadde vært hos den lokale medisinmannen hvor hun var blitt pumpet full av ukjent medisin. Det var pappas første keisersnitt på egen hånd. Det fantes ikke elektrisitet. Bedøvelsen var eter på åpen maske. Parafinlampene kunne ikke brukes og lommelykter var eneste lyskilde. Pasienten pustet ikke, hjertet stoppet. Oksygen fantes ikke. Det ble munn-mot-munn metoden og sprøyter rett i hjertemuskulaturen. Det var svært dramatisk. Først da pasienten pustet igjen og hjertet slo, kunne operasjonen begynne. Det gikk bra. Mor og barn overlevde. Man kan jo bare tenke seg hvor viktig denne første operasjonen var for en nykommen lege på det primitive sykehuset. Ryktene spredde seg fort og pasientene strømmet til. 

Jeg er glad for at sykehuset fremdeles er intakt etter så mange vanskelige år. Så derfor vil jeg bli en Buddy og støtte sykehuset i Kaziba.


Marit Nordli
Datter av grunnleggeren av Sykehuset i Kaziba, Osvald Orlien




Osvald Orlien, Kaziba, 1958