Møt Adolphe fra Kongo

Publisert 06.12.2010 av Kristian David Elgen


Pilotprosjektet "Skolegang for barn av tidligere jentesoldater" kom igang på initiativ fra Milfrid Tonheim. Som forsker ved Senter for Interkulturell Kommunikasjon arbeider hun særlig innen områdene barndom, barns rettigheter og barnesoldater og deres reintegrering. I tillegg til å være prosjektleder for et forskningsprosjekt med fokus på reintegrering av tidligere barnesoldater (særlig jenter) i DR Kongo, er hun også konsulent/rådgiver i et reintegreringsprogram som har bidratt til reintegrering av over 4000 gutter og jenter. Milfrid forteller at bakgrunnen for initiativet om pilotprosjektet var de forskningsresultater som viste at barna til tidligere jentesoldater er i en særlig sårbar gruppe. "Det er en fantastisk unik kombinasjon å få være involvert i både forskning, rådgivning og bistandsarbeid knyttet til ett og samme tema", sier Milfrid.

Her følger en oppdatering fra Milfrid:

Pilotprosjektet ”Skolegang for barn av tidligere jentesoldater” er nå godt i gang, og i november var jeg så heldig å få muligheten til å besøke fire av de fem skolene hvor barna i prosjektet går på skole. Alle skolene ligger i Walungu området i Sør Kivu.

Skoleåret 2010 – 2011 får 25 barn skolegang gjennom dette prosjektet, men målet er at vi ved neste skolestart kan hjelpe mange flere barn.

Adolphe Musafiri, prosjektets mann i Kongo, forteller litt om utfordringer knyttet til identifisering av barna.

”Når Buddies for Africa var på besøk i Kongo i august, fikk de møte flere av mødrene som får hjelp gjennom skolegangprosjektet. Disse jentene og kvinnene fikk under dette møte informasjon om at vi ville komme tilbake to uker senere for å identifisere barn som tilhørte målgruppen. Rundt 150 voksne møtte opp sammen med rundt 50 barn. I de fleste tilfeller kom barna sammen med enten mor eller bestefar. Alle slags typer sårbare grupper møtte fram. Først ble det gjennomført intervju med de voksne. I de tilfellene der intervju med mor/bestefar gjorde det klart at familien tilhørte målgruppen ble det også snakket med barna uten andre voksne til stede. De aller fleste barna er så små at de ikke i stand til å fortelle historien rundt hvordan de kom til verden. Samtalene med barna var derfor knyttet til spørsmål om de kjente til pappaen sin, hvem de bodde sammen med, og hvor barna selv ønsket å gå på skole”.

Ved en av skolene var også presten involvert i identifiseringen. Presten gav Adolphe en liste med over 300 barn i forskjellige sårbare grupper. ”Det er vanskelig å si nei til de som ikke direkte kommer inn under målgruppen, for eksempel foreldreløse, ekstremt fattige, eller jenter og kvinner som har blitt voldtatt i sine hjem, men ikke blitt tatt med av soldatene,” sier Adolphe. ”Det gjør vondt. Dette området har vært hardt rammet av krigens grusomheter og de aller fleste har behov for hjelp. I identifiseringsprosessen ble det forsøkt å holde seg til den opprinnelige målgruppen, men i noen spesielle tilfeller ble det allikevel gjort unntak. ”
På spørsmål om hvilke tilbakemeldinger prosjektet har fått etter oppstart, identifiserer Adolphe to typer reaksjon; en positiv og en negativ. Den positive tilbakemelding kom rett etter identifiseringen, hvor foreldre og foresatte, samt landsbysjefen, viste stor glede når de skjønte at BFA betaler for skolegangen til barna. Den negative reaksjonen kom til uttrykk gjennom skepsis. Noen av de som møtte fram var skeptiske til om vi virkelig kom til å holde det vi lovet. Flere organisasjoner har besøkt området og gitt uttrykk for at de vil hjelpe, men etter at de har reist skjer det ingenting. Det er også mange eksempler på organisasjoner som har altfor kortsiktige program. Det er mange slike tilfeller hvor organisasjoner har begynt et arbeid uten å fullføre det. Plutselig er det slutt og barna dropper ut av skolen.

Hvilken effekt kan et skolegangsprosjekt som vårt ha, spør jeg. ”Det kan være vanskelig å måle effekten,” sier Adolphe. ”For å kunne si noen om det må man egentlig vente til barna har fullført barneskolen og se om de kan lese og skrive.” Han understreker; ”For virkelig å kunne gjøre en forskjell bør barna også få muligheten til å fullføre ungdomskolen."

Et annet viktig mål i prosjektet er å hjelpe og gi lindring til mødrene deres. ”Denne effekten er også abstrakt og vanskelig å måle,” sier Adolphe, ”men jeg tror allikevel at vi har allerede en innvirkning på dette området. Det at et barn som har fått dekket alle utgifter til skolegang skolen minsker klart stresset og bekymringen til hvordan hun selv skal klare å sørge for dette behovet.”

”Må Gud velsigne Buddies for Africa!” utbryter plutselig Adolphe. ”Prosjektet bidrar på mange måter. For eksempel bidrar det til at disse barna blir mindre stigmatisert og mindre forkastet. Skolegang er også en psykisk hjelp for barnet,” understreker Adolphe. ”Barnet har en timeplan og aktiviteter hele dagen og slipper å tenke så mye hvor eller hvem pappa er.  Barna begynner tidlig å spørre om hvor pappaen deres er – hva skal mor si? Skjuler hun sannheten vil barnet få høre det fra andre. Forteller hun sannheten vil dette være veldig vanskelig for barnet å vite.”

På spørsmål om det er behov for å utvide dette prosjektet, sier Adolphe: ”Det er mange mange barn som lider i Kongo og det er mange flere som trenger hjelp. Behovet er stort i Walungu-området, men slike barn finnes også over hele Øst-Kongo.”

Milfrid Tonheim
Prosjektleder



Adolphe Musafiri, prosjektets mann i Kongo.