Møt skolebarn i Øst-Kongo

Publisert 01.09.2012 av Milfrid Tonheim



Achuza (8 år), Murhula (7 år), Lebon (6 år) og Bagalwa (10 år) går alle på barneskole i Nyantende, en landsby litt under en times kjøring fra Bukavu, provinshovedstaden i Sør Kivu. Achuza, Murhula og Lebon går i 1. klasse, mens Bagalwa går i 4.




Achuza (8 år), Murhula (7 år), Lebon (6 år) og Bagalwa (10 år). Tillatelse til bruk av navn og bilde er gitt av barna og deres mødre (foto: Milfrid Tonheim)
De er stolte av å få gå på skolen. De vet nemlig godt at det ikke er alle som får en sånn mulighet. Murhula forteller at hans to eldre brødre aldri har gått på skole. Bagalwa kan fortelle at de er 10 søsken i familien, men at det bare er hun og en yngre bror som går på skolen. Det er ikke penger til mer. Med en mamma som ikke har noen form for fast inntekt og en pappa som ikke er der og som de ikke vet hvem er, er det å skaffe mat det viktigste gjøremålet fra dag til dag. Selv om mamma gjør så godt hun kan for å tjene noen kroner, for eksempel ved å transportere varer for andre eller jobbe på åkeren til en nabo, så blir det vanligvis bare nok til et enkelt måltid om dagen. Achuza sier at han ofte er sulten når han er på skolen. Det daglige måltidet spises gjerne om kvelden og derfor er det sjeldent noe mat å få før skolen starter. Selv om det noen ganger kan være vanskelig konsentrere seg, så vet de at skolegang er veien til et bedre liv. Og alle fire har store planer for hva de skal bli. Achuza og Lebon har bestemt seg for å bli lærer, mens Bagalwa og Murhula vil bli doktor. Bagalwa sier at det blir veldig bra når hun har blitt lege for da kan hun hjelpe de andre i familien når de blir syke. Og dette skal hun gjøre helt gratis selvfølgelig! De er bare små barn, men de tenker allerede på hvordan deres skolegang kan komme andre til gode!
Ved å støtte BFA sitt Skolegangsprosjekt for barn av tidligere jentesoldater i østlige Kongo, bidrar vi til å gjøre fremtiden og livet bedre for kongolesiske barn som befinner seg under ekstremt vanskelige levekår både materielt og emosjonelt. Disse barna som i stor grad er født som følge av voldtekt, der pappaen deres er en soldat, kanskje til og med fra fiendens leir, som har herjet og påført lokalbefolkningen mye vondt og det at mammaen deres også har vært en del av en slik væpnet gruppe, fører til at disse barna opplever diskriminering og stigmatisering. De blir ikke behandlet som andre barn i morens familie, og mor blir da alene om å forsørge barna sine, uten mann og uten støtte fra egen familie. Familiene er allerede fattige og disse barna blir sett på som en ekstra økonomisk byrde. Derfor havner barna til tidligere jentesoldater ofte lengst nede på prioriteringslisten når det gjelder kjærlighet, pleie når de er syke, klær, og ikke minst skolegang.
Lebon forteller at han har en pappa – en ste-pappa - og en yngre bror på 1 ½ år. Helt uoppfordret forteller han at pappaen ikke er like glad i ham som han er i lillebroren. Dette er en veldig vond følelse for en liten 6-åring. Med en sterk paternalistisk kultur som den kongolesiske ville Lebon vært et av de barna som ikke ble prioritert når valget skulle tas om hvem i søskenflokken som skulle få gå på skole. Gjennom Buddies for Africa og takket være mange gavmilde givere han har nå fått sjansen!



Lebon og mammaen hans utenfor jordhytta de bor i. Tillatelse til bruk av navn og bilde er gitt av barna og deres mødre (foto: Milfrid Tonheim)


Milfrid Tonheim
Prosjektleder