Les om oppstarten av sykehuset i Kaziba

Publisert 14.09.2011 av Hans Olav Hellerud


Jeg heter Anne Grete Orlien, jeg er datter av mannen som startet sykehuset i Kaziba, jeg er en ”Buddie for Afrika” og oppfordrer alle andre til å bli det også!



Kaziba er mitt barndomsparadis. Her på denne sletten omgitt av høye fjell, kom jeg som lita jente fra Norge i 1958, 6 år gammel. Årene i Kaziba har formet livet mitt. Det er sagt at det tar en hel landsby å oppdra et barn. Barn er som svamper - de suger til seg kunnskapen uten filter. Min mamma, Hildora Orlien lærte meg at vi er alle like verdifulle, og jeg er takknemlig for at hun lot meg vandre omkring i landsbyen  i Kongo uten å være redd for meg.


Anne Grete er yngst i en søskenflokk på seks.
Her sammen med Ruth Janson.


Sykehuset i Kaziba startet opp den 8.september 1958, med en fødestue og poliklinikk. I løpet av de neste tre årene utviklet det seg til å bli et  stort sykehus med 5820 pasienter og 68332 liggedager. 2486 polikliniske pasienter utgjorde til sammen 13628 behandlinger. 368 operasjoner hvorav 160 store. Alt av en lege, min pappa, Osvald Orlien , også kalt gamle doktorn ”Muganga Mze”, og hans stab på 37 medhjelpere.


Osvald Orlien

Det var tungvindt og vanskelig å finne kvalifisert hjelp i starten, de fleste ble opplært helt fra grunnen av. Lønnen var heller ikke stor. Pasienter som kom til sykehuset hadde alle slags sykdommer i tillegg til tropesykdommer som malaria, dysenteri, tyfus, hepatitt, infeksjoner som var vanskelige å behandle, og Bilharziose.


Sykehuset i Kaziba

Kongo var belgisk koloni fram til 1960. Myndighetene i Bukavu støttet sykehusplanene. Kaziba var et lite distrikt med 12.000 mennesker, men det lå mange distrikter rundt om uten medisinsk tilsyn. Innover i fjellene bodde mange mennesker avsides uten kjørevei. De som kom til sykehuset hadde en lang vei å gå og måtte kanskje krysse et stammeområde der de ikke var kjent. Det var derfor trygt å ha reisefølge med seg. Det var ikke uvanlig at den syke delte seng med sitt følge. Pasientene måtte lage sin egen mat. For å praktisere som lege måtte Osvald ha en egen autorisasjon fra Leopoldville ( Kinshasa). Noen økonomisk støtte fikk de ikke løfte om, og misjonærene gav av sine egne midler til oppstart av sykehuset. Fra Norge kom det også 5 tonn med utstyr. I Kaziba møtte det opp pasienter fra første dag. Før utstyret var på plass fikk de behandling på sykehustrappa. 


- Anne Grete